METAFORUM SEPTEMBER 2019 - Side 27



ERFARINGER FRA EN FANTASIFULL M ÅTE Å
JOBBE M ED EN GUTT PÅ 7 ÅR
En familie oppsøkte familieterapi hos meg for å
få bistand til samarbeidet mellom foreldrene og
samtidig jobbe med gutten. Gutten bodde 50 %
hos hver av foreldrene. Skolen beskrev gutten
som en utfordrende gutt å håndtere. Han satt lite
i ro, havnet ofte i konflikter med jevnaldrende og
bråkte i klassen. Disse vanskene var også til
stede hjemme hos begge foreldrene. Mor og far
strevde med samarbeidet rundt gutten. Far var
opptatt av grenser og tydelighet og mente at det
var dette gutten trengte. Mor var opptatt av å
forstå gutten og sa at hun strevde med å sette
konsekvente grenser for gutten når han utfordret
henne.
Far var opptatt av grenser og
tydelighet. Mor var opptatt av å
forstå gutten og sa at hun
strevde med å sette konsekvente
grenser for gutten når han
utfordret henne.
Da jeg først traff gutten, viste han liten vilje til å
snakke om utfordringene som foreldrene hadde
bedt om hjelp for. Det viste seg fort at gutten var
fantasifull og kreativ. Jeg valgte derfor å la
guttens fantasi og det han var opptatt av få plass
i terapirommet. Dette gjorde jeg med tanke på å
kunne bruke det som inspirasjon til å hjelpe han
med å få et språk på vanskene og finne styrke til
å håndtere dem.
Vi startet første time med «wonderfulness»
intervju. Under intervjuet fortalte mor at gutten
var god på å se hvordan andre har det, og jeg
spurte etter historier for å beskrive dette. Jeg
spurte når hun først hadde blitt klar over at
sønnen hennes hadde denne kvaliteten. Mor
uttrykte med stolthet hvordan hun hadde sett
dette allerede i barnehagen. Guttens lærer
hadde fortalt til mor at hun hadde lagt merke til
at gutten var god på å se andre barn som
strevde, da han uoppfordret hadde tilbudt hjelp
til et barn som strevde med å komme inn i
klasserommet. Jeg spurte hvordan det var å være
mor til en gutt som hadde en slik kvalitet, som
kunne se at andre barn hadde det vanskelig og
tilby hjelp på eget initiativ. Mor ble beveget og sa
at dette gjorde henne stolt.
Mor sa også at en av guttens andre kvaliteter var
hans kreative innfall. Han fant på mye og hadde
god fantasi. Dette fikk jeg selv se utspille seg i
samtalen. Gutten laget et eget morsesystem på
en leke der han kodet svarene han ville gi. Han
begynte gjennom dette å bli aktiv i samtalen. Fra
å ikke ville svare så ble han aktiv gjennom eget
initiativ til å lage et morsesystem. Her var det
bare å henge med, for det ble komplisert å holde
tritt med hans koder. Jeg måtte til slutt skrive
ned kodene han kom med for å klare å følge
svarene hans.
EKSTERNALISERING AV PROBLEM ET
Etter å ha gjennomført «wonderfulnes»intervjuet, begynte vi å utforske problemet som
gutten var kommet til terapi med. Jeg spurte om
gutten hadde et navn som kunne beskrive
vanskene. Sammen ble vi enige om å kalle det for
URO. Gutten sa at URO alltid var med han, den
kunne ikke forsvinne. Størst var kraften til URO
på skolen. Den var med han hjemme også, men
mindre.
Gutten sa at URO alltid var
med han, den kunne ikke
forsvinne.
Gutten ble etterhvert svært aktiv, spesielt da han
begynte å fortelle om en trailer av en film som
heter VENOM. Han fortalte med innlevelse
hvordan VENOM ikke kunne leve alene, men
levde som en symbiose på en journalist ved navn
Eddie
Broch.
Gutten
la
fra
seg
morsekodesystemet, reiste seg i rommet og
forklarte meg ved å spille ut sekvenser fra filmen.
Jeg så hans engasjement og begeistring
blomstre. Jeg opplevde dette som en åpning, og
undret meg over hvordan dette kunne brukes for
å hjelpe gutten «mot» problemet.
Neste gang kom han med sin far. Jeg gjenfortalte
det gutten hadde fortalt meg om VENOM og
Eddie. Faren irettesatte gutten ved å si at det ikke
var dette vi skulle snakke om. Gutten virket lettet
da jeg sa at jeg synes det var veldig spennende å
Metaforum - September 2019
27

Paperturn



Powered by


Fullskjerm Klikk for å lese
Paperturn flipp bok
Søke
Oversikt
Last ned som PDF
Skriv ut
Handlevogn
Fullskjerm
Avslutt fullskjerm