METAFORUM SEPTEMBER 2019 - Side 57



hverandre, og de ønsket å forbli i sine parforhold
og få det bedre sammen. Og selv om noen hadde
egne
oppveksterfaringer
som
gjorde
tilknytningen til partner ekstra vanskelig, hadde
likevel ikke denne gruppen par erfart for mange
av de vanlige skuffelsene og krenkelsene som
mange av de øvrige parene vi møter i
familievernet.
Når det er sagt rekrutterte selvfølgelig
helsestasjonene også par som hadde samliv som
hverken burde eller kunne fortsette. Disse
parene fikk isteden hjelp av terapeuten til å
avvikle parforholdet. Her erfarte vi at når disse
foreldreparene kom i kontakt med familievernet
på et såpass tidlig tidspunkt i bruddprosessen,
bedret dette forutsetningene deres for å få til et
godt
foreldresamarbeid
og
fremtidig
foreldreskap for sine barn. Og terapeuten kom i
en bedre posisjon til å forebygge fremtidige
konflikter og samarbeidsvansker. Selv om ikke
alle parforhold skal reddes, bør de fleste
foreldreskap reddes.
Oppsummert finner vi tre kategorier par
innenfor den helsestasjonsrekrutterte gruppen.
Par som kun trengte noen få samtaler, par som
trengte endel flere samtaler og par som endte i
brudd mens de gikk i samtaler med
parterapeuten. For noen av foreldreparene vi
møtte ble utfordringene etter hvert såpass
omfattende at samlivet endte med brudd, men i
flere saker opplevde vi at terapien bidro til en
utsettelse av bruddtidspunktet hos foreldre til de
små babyene.
For mer utfyllende informasjon og kunnskap kan
vi vise til funnene som kom frem i VID-rapport
2018/2
«Styrket
og
tidligere
tilbud
til
småbarnsforeldre» som ble utarbeidet på
bestilling av Buf-dir i etterkant av prosjektet.
VIDERE PROSESS OG FORUTSETNINGER FOR Å
LYKKES
Allerede tidlig i prosjektperioden begynte vi å
fokusere på hvordan vi skulle sikre at prosjektet
fikk overføringsverdi til alle våre 15 kommuner,
og på sikt til hele landet.
Her var det både begrensninger og suksessfaktorer å ta tak i.
Den
mest
opplagte
begrensningen
var
familievernkontorenes manglende mulighet til å
tilby alle helsestasjoner en egen terapeutressurs
lokalisert rundt om på alle helsestasjoner.
Familievernkontoret i Namsos ville da hatt 15
helsestasjoner, spredt over et stort geografisk
område, hvor vi skulle tilbudt terapeutressurser.
En annen begrensning vi erfarte var andre
fagprofesjoners generelt lave kunnskapen om
familievernet og dets tilbud, samt deres
opplevelse av at det var vanskelig og uvant å
snakke med foreldreparene om tema som
parforhold og samliv.
Og til sist foreldrenes egen innsikt og forhold til
egen problematikk på et såpass tidlig tidspunkt i
problemutviklingen, og delvis manglende ønske
om ekstern bistand og kunnskap om at det
finnes hjelp å få.
Samtidig fant vi flere faktorer som viste seg å
være viktige forutsetninger for å lykkes. Ofte
kunne jordmor og helsesykepleier se en utvikling
eller sårbarhet hos parene som de selv enda ikke
Jordmødrene og sykepleierne
kunne ta direkte kontakt med
familievernkontoret og bestille
time for foreldreparene mens de
satt i konsultasjon på
helsestasjon.
var seg bevisste. Vi erfarte at foreldreparenes
beslutning om å takke ja til samtaler med en
parterapeut ofte var en modningsprosess
betinget av at jordmor og helsesykepleier
fokuserte samliv og tilbudet hos familievernet på
alle konsultasjoner. Det de ikke kjente på den
første gangen de ble spurt, kunne de kjenne på
den andre eller tredje gangen. Og når de som
takket ja, ble det en viktig premiss at de fikk et
raskt tilbud hos parterapeuten.
Til tross for mange signaler på at lokalisering av
parterapeut på helsestasjon var den viktigste
suksessfaktoren for å få disse parene i terapi,
besluttet vi å ta tilbake terapeutressursen vi
hadde hatt lokalisert på Namsos helsestasjon
Metaforum - September 2019
57

Paperturn



Powered by


Fullskjerm Klikk for å lese
Paperturn flipp bok
Søke
Oversikt
Last ned som PDF
Skriv ut
Handlevogn
Fullskjerm
Avslutt fullskjerm