METAFORUM SEPTEMBER 2019 - Side 60



Gotta serve som
I det siste har jeg lest ganske mye. Bøker og artikler både ferdig publiserte artikler og uferdige manus.
Det meste av det uferdige har vært mitt eget, men
ikke alt. Mens jeg leser spør jeg meg ofte om «hvem
er det som skrives frem her?» Hva slags eksistens er
det denne teksten forutsetter? Hva vil det si å være
menneske på de premissene som denne teksten
legger til grunn?
Tek st : Bård Bertelsen
Det er et haiku-dikt som jeg iblant tyr til når jeg
skal prøve å si noe om hvordan jeg tror at det å
uttrykke seg i skrift eller tale har sammenheng
med det å være til. Jeg har prøvd å finne
referansen, men finner den ikke. Diktet (slik jeg
husker det) er sånn:
gresshoppen synger
for å vite hvor den
sitter
Jeg tror mange av oss har det sånn, i hvert fall
har jeg det sånn som den gresshoppa. Rett som
det er. Jeg vet ikke hvor jeg er eller hvem jeg er,
før jeg har hørt meg selv synge. Når jeg ytrer noe,
som nå, er det ikke nødvendigvis for å gi
instruksjoner om hvor skap og annet løsøre skal
60
Metaforum - September 2019
stå. Kanskje snakker og skriver jeg fordi jeg er
urolig og forvirret og trenger å høre min egen
stemme for å være sikker på at det er her jeg er.
Selv om jeg ikke alltid vet hvor «her» er i den
større sammenhengen.
En god haiku er altså ikke noe å kimse av.
Innenfor haikuestetikken er det et mål å prøve å
fange noe veldig konkret - et blad som faller, en
fisk som hopper - med få stavelser på tre linjer.
Se her: en syngende gresshoppe. Javel. Haiku er
som oftest ekstremt konkrete. Ved å være
nettopp det ? konkret ? åpner de opp verden på
en måte få andre tekster kan gjøre.
Den diktsamlingen jeg har lest flest ganger er Jan
Erik Volds haikusamling «Spor, snø» fra 1970.
Hver side inneholder en haiku, tre linjer over
hverandre sentrert på sida. Ei klynge av mørke

Paperturn



Powered by


Fullskjerm Klikk for å lese
Paperturn flipp bok
Søke
Oversikt
Last ned som PDF
Skriv ut
Handlevogn
Fullskjerm
Avslutt fullskjerm