METAFORUM SEPTEMBER 2019 - Side 64



faren til en god venn meg til side for en
alvorsprat. Faren var fysiker, og han hadde med
uro sett på min tilsynelatende retningsløse ferd
mot det han så for seg som det akademiske
Inferno: jeg hadde studert psykologi, og ventet
på å komme inn på profesjonsstudiet. I
mellomtiden studerte jeg latin.
Etter hans mening var psykologi som akademisk
disiplin nærmest som å få audiens hos Vår Herre
og få lov til å stille ett spørsmål, for så å velge å
spørre om hva han syntes om fjorårets
Liverpool-sesong. Det var å vie livet sitt til å
studere det viktigste av alt - menneskelivet ?
gjennom komplett ubrukelige spørsmål ved bruk
av tannløse metoder. Og i mitt tilfelle var jo det
bare begynnelsen.
Fra psykologi hadde jeg gått til latin - et språk
ingen hadde hatt som morsmål på over 1500 år
(dog fantes det en finsk mellombølgestasjon på
radio med ukentlige sendinger på latin, prøvde
jeg forsiktig å skyte inn, språket lever ... litt). Jeg
sa noe om at jeg syntes psykologi var spennende
nettopp fordi det der kanskje ikke var mulig å
finne definitive svar. Og at jeg likte latin fordi det
er et språk som ikke snakkes, men som likevel
finnes gjemt inne i nesten alle europeiske språk.
Å studere latin var en måte å skjerpe
språkfølelsen.
Jeg kunne se hvordan ordene rant som etsende
væske gjennom øregangene hans. Hvordan han
bet tennene sammen for ikke å skjære grimaser
av åndelig smerte mens jeg snakket. Han la en
alvorlig hånd på skulderen min, og sa langsomt
og alvorlig: «alt som har med språk å gjøre er
fullstendig bortkastet tid. Selv setter jeg min ære
i å aldri ha skrevet en eneste setning uten
skrivefeil. Et godt språk er et tegn på
feilprioritering. Verden er verden. Poenget er å
forstå den og mestre den, ikke å beskrive den.»
Noen måneder seinere kom jeg inn på
profesjonsstudiet i psykologi. Da tok min gamle
latinprofessor meg til side for et alvorsord. Også
hun la en hånd på skulderen min og stirret meg
inn i øynene, og sa: «Bård, vil du virkelig dette?
Kaste bort livet ditt på noe så forgjengelig som
psykologi når du kunne ha gjort noe nyttig, som å
studere antikkens språk?
Psykologi er jo bare en moderne og fordummet
parodi på det greske drama!»
64
Metaforum - September 2019
«Psykologi er jo bare en
moderne og fordummet parodi
på det greske drama!»
De var begge redde for hvilke tekster jeg ville
komme til å gi meg i kast med. Fordi det å gi seg i
kast med et pensum også er å underkaste seg
det. De hadde forstått at akkurat det er så langt
fra en uskyldig aktivitet som det går an å komme.
Det hender rett som det er de bekymrede
ansiktene deres dukker opp for mitt indre øye.
Noen ganger, når jeg sitter og snakker med en
person, et par eller en familie på kontoret mitt,
ser jeg oss plutselig utenfra.
Og da lurer jeg på hva i all verden det er vi holder
på med. Jeg kan med ett se den lille situasjonen
vi sitter i, som en liten klynge av mørke figurer
midt i et stort hvitt kvadrat av et kontor. Og så
begynner alle tekstene å boble frem i rommet:
lovverket,
faglitteraturen,
møtereferater.
Salvadro Minuchin, Judith Butler og Dorothy
Smith. Og så titter Bob Dylan frem bak en
potteplante, og begynner å synge:
You?re gonna have to serve somebody, yes indeed
You?re gonna have to serve somebody
Well, it may be the Devil or it may be the Lord
But you?re gonna have to serve somebody
Presentasjon, utdanning
& praksis

Paperturn



Powered by


Fullskjerm Klikk for å lese
Paperturn flipp bok
Søke
Oversikt
Last ned som PDF
Skriv ut
Handlevogn
Fullskjerm
Avslutt fullskjerm