METAFORUM SEPTEMBER 2019 - Side 81



omsorgsperson for barn nummer to. Det var
politifolk,
fotballtrenere
og
tidligere
og
nåværende rusavhengige.
Til sammen utgjør de kommunens Ekspertutvalg
for oppvekst og utdanning. Ekspertutvalget har
jobbet i flere møter som har vært arrangert som
workshops.
Deltakerne
delte
meninger,
erfaringer og ga råd. Ekspertutvalget møtte også
sentrale forskere og ansatte som jobber med
barn, unge og familier
NTNU og Dronning Mauds Minne Høgskole
(DMMH) har bidratt for å sikre at strategien er
godt forankret i forskning. Mons Bendixen fra
Psykologisk institutt NTNU, Anne Grytbakk fra
Institutt for sosialt arbeid NTNU , Karianne
Franck fra DMMH, Aksel Tjora fra Sosiologisk
institutt og Ottar Ness fra Institutt for
pedagogikk og livslang læring har deltatt både i
møter med Ekspertutvalget, politikere og med
ansatte.
HVORFOR FELLES STRATEGI?
Selv om det er moro å finne opp kruttet på nytt
fordi det smeller hver gang, er det andre årsaker
til at Trondheim velger å gjøre en radikal endring
i måten vi skaper tjenestene på.
På tross av omfattende innsats mot mobbing,
rus, spiseforstyrrelser eller andre vansker som
blir omtalt om psykiske lidelser, ser vi at tallene
øker. I takt med dette er det et enormt press fra
foreldre og oss selv i individualiserte løsninger.
Det
kan være psykolog, samtaler
hos
familileterapeut,
individuelle
møter
med
helsesykepleier uten om gruppetilbudet eller
ekstra samtaler med lærerer og barnehagelærere. Her ser vi en formidabel vekst.
Foreldre er langt mer urolige i dag, enn de var for
10 år siden. Barnehagene forteller at det som for
få år siden ble sett på som normalt, i dag kan
uroe foreldre så mye at de ber om psykolog eller
spesialpedagog. Det kan være at barnet ikke liker
grønnsaker, at det tar tid for barnet å sove og
mange forteller at flere foreldre føler de må være
begge foreldrene tilstede når barnet skal legge
seg, da dette oppleves krevende.
Fysioterapeutene forteller at mange foreldre er
urolige for om barnet er unormalt eller kommer
til å bli det, og fysioterapeutene har for eksempel
med seg et bilde av en spedbarnsfot for å vise
foreldrene at disse ikke er like som en voksenfot.
Dette sladrer om samfunnet og hva slags etikk og
praksis vi møter foreldre og barn med. Vi tror at
risikoblikket har blitt for stort. Det var nødvendig
å ha fokus på risiko en gang, men det har i dag
vokst seg til et ?risikomonster ? som vi må sette
på diett.
Om vi ser dypere eller mer overordnet på dette
kan vi samtidig se at ensomhet og utenforskap
øker, både hos barn og hos foreldre. Dette har
komplekse årsakssammenhenger og vi erfarer at
våre system ikke er spesielt godt egnet til å
navigere i kompleksitet.
Det er ofte i mellomrommene mellom barn,
unge, skole, barnehage, nærmiljø at løsningene
finnes, og hvordan klarer vi å bevege oss ut av de
vante rammene for praksis? Det kan være enkelt
å rope dette fra et strategisk ståsted, men for
den enkelte lærer eller familieterapeut kan det
være krevende når de nettopp må dokumentere
og blir målt på hva de leverer i sin vante boks.
Når foreldre, besteforeldre og pedagoger i skole,
barnehage har mistet troen på at de selv er en
del av løsningen er det alvorlig, og vi må derfor
Metaforum - September 2019
81

Paperturn



Powered by


Fullskjerm Klikk for å lese
Paperturn flipp bok
Søke
Oversikt
Last ned som PDF
Skriv ut
Handlevogn
Fullskjerm
Avslutt fullskjerm